Å smile

Hva gjør at en person smiler! I går var jeg på bussen, tidlig på morgen, og jeg så en mann, han hadde det nydelige smilet på seg, stor hvite tennene, jeg tror den var det nydeligeste smilet jeg har noe gang sett... Men hvorfor smilet han? Hva er det som gjør noen så glad, på en mandag så tidlig på morgen? Trenger en person grunn til å smile på en mandags morgen?

Jeg skulle si... ja. Smilene kan påvirkle alle rund deg, kan gjør en person sint eller glad, kan gjør venner eller fiender. Han har varmt opp hjerte mitt og jeg tenker på hva som foregår i livet hans... hva kan være så bra at han smittet andre... Sikkert et stort kjærlighet, et kyss, en minne...

Neste uke skal jeg presentere masteroppgaven min, jeg er bare så nervøs, i tillegg til master skal jeg presentere en pensum... det går jo fint... det som er dritt er at i dag kranglet jeg med kjaresten min, jeg av og til fortår ikke han (ikke meningen, men ord! Alle verste). Jeg presenterte til han oppgaven, den gikk alt for langt og sikkert ikke så bra som skulle, han sa masse om det og etter på dro, sint på meg, fordi i følgende han jeg hører ikke på han og ble sint uten grunn:( At jeg er så negativ! Er jeg virkle negativ? Jeg har aldri trodde det, ja, litt i det siste... men... jeg vet ikke. Jeg tror jeg er bare trist!

Akkurat nå prøver jeg å tenke på smilet, har forståelse på hvor den så nydelig følelse kommer fra, jeg prøver å smile selv...

neste uke, neste uke, neste uke...

Å vente

Jeg har bodd i Norge i snart 4 år. Akkurat nå prøver jeg å gjøre ferdig utdanning min, jeg går på universitetet og jeg håper at om en måned skal jeg forsvare oppgaven min, den alle siste oppgave. Veldig spennende, men jeg er så redd.

Det å være redd er ganske moro. Det er en følelse at jeg lært meg her i Norge, i Brasil har jeg aldri oppleved det. Jeg tror at det er noe med å leve på en ukjent situasjon, et ukjent land, et ukjent liv.

Jeg kommer til Norge på grunn av en fyr, en nordmann, etter kjærlighet (så klart). Etter ett år og åtte mnd var vi ikke sammen lenge, på den tiden jobbet jeg hos faren hans, og det var jo ikke bra, men da krise kom i fjord ble jeg satt ut fra jobb. Det var ok, da vi gikk fra verandre var jeg allerede på universitetet og har jo bestemt at i allfall det skulle jeg gjør ferdig før jeg reist tilbake til Brasil.

Noe mnd etter traff jeg en andre nordmann... foresket meg... vi flyttet sammen og skaffet oss en hund... nydelig.. min sønn.  Og å leve i frykt, i hele universitetet opplevelse var jeg redd å ikke forsvaret, ikke gjør nok, ikke være bra nok, nå er snart ferdig og jeg er redd for å ikke finne meg jobb, om forhold jeg er i nå, for hunden min. Rar følelse... Jeg håper at det skal dra meg videre... alltid...

Ja, her skal jeg snakke litt om meg og litt om matlaging... Nye oppskrifter som kan være verdt å dele med dere, kanskje en kan risikere litt...

vi ses